Jehova

Den tredje dag etter at Jesus sto opp fra sin grav etter korsfestingen, og den dag Han for opp til Himmelen, vel, møtte Han sine disipler, som da var samlet. Ved sin avskjed sa Han til dem:

«… Mig er gitt all makt i himmel og på jord; gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet I døper dem til Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt eder. Og se, jeg er med eder alle dager inntil verdens ende!»
(Matteus’ evangelium, 28:18-20)

Altså gjelder det å oppfatte alt hva Jesus sa til sine disipler som om Han sa det til hver og en av oss, i det vi går for å være Jesu’ disipler. Og det gjelder å ha en forestilling om hva Treenigheten er.

Et vanlig navn på Gud er Jehova. Navnet er opprinnelig hebraisk JHVH, som betyr «Jeg Er». På gresk er navnet oversatt til Ego Eimi, og Jesus nyttet navnet så til de grader på seg selv at det ble anledningen til at Han ble korsfestet. Jødene påsto at Han spottet Gud ved å gjøre seg Gud lik. Jehova betyr altså «Jeg Er», men saken er at språkene i verden har gjennomgått en utvikling. I riktig gamle dager, før Jesus, var inndelingen i subjekt, predikat og objekt ukjent. Man tenkte seg individet som bemektiget og som vesen og væren slik sola er det når vi sier «sola skinner» eller «sola varmer». Ved Jesus ble det til at «sola gir varme», som er subjekt, predikat og objekt.

Slik at språket var ikke et mål, slik moderne språk er mål i dag, hvor objekt viser til hva subjektet er eller gjør. Denne utvikling av målet var det Jesus la grunnen til ved sine berømte ord om Treenigheten. Individet, altså subjektet, ble ansvarlig.

Faderen	Subjekt
Sønnen	Objekt
Den Hellige Ånd	Predikat

Hva Jesus faktisk gjorde var å forene idealistisk og materialistisk tankegang ved å sørge for at den materialistiske forestilling (stoff – bevegelse – form) ble ideen i den idealistiske forestilling (form – stoff). Vesen ble subjekt – predikat – objekt.

Denne utvikling av språket, altså skapingen av målet, har hatt en enorm betydning for verden, og har funnet sted også i kulturer som ikke bekjenner seg til kristendom. I Østen kom diktformen haiku til verden da man begynte å endre språket.

En	Subjekt
Så	Objekt
Er eller gjør	Predikat

Slik at Treenigheten må fattes som å ligge immanent i språket som en form en hver av oss tar for gitt, i kraft av målet. Gud er ikke bare Ordet, men er også Målet, ved Treenigheten å være. Sønnen er bestemmende for hver og en av oss, og Sønnen er bestemmende også for kulturen. Jesus Kristus er det.

Der er tro, håp, og kjærlighet. I Treenigheten er Faderen tro, Sønnen håp, og Den Hellige Ånd er kjærlighet. Lager vi et stilistisk bilde av Treenigheten, det vil si en ide som kan anskueliggjøres, får vi tre distinkte personer.

Faderen	Tro	Personlig
Den Hellige Ånd	Kjærlighet	Universelt
Sønnen	Håp	Sosialt